Sommer sol og stillhet

Jeg har ferie! I juni hadde jeg språkvask på den norske oversettelsen av Paul Gilberts The Compassionate Mind, pluss at jeg var med og arrangerte seminaret Etikk på Sakprosaplakaten for sakprosamiljøet og frilansutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversettermiljø. Det var en spennende opplevelse å arrangere seminar, og jeg lærte masse som jeg aldri har tenkt på før. Både om sakprosa og etikk, og om viktigheten av å ikke åpne alle brettene med lunsjsnitter på én gang… Språkvasken gjorde jeg for Tapir forlag – veldig hyggelige folk å jobbe for, pluss at det var digg å grave seg ned i en stor vask igjen (en liten stund siden sist).

Men nå er det juli og jeg har ferie. Er i fredrikstad og gjør forsvinnende lite som minner om jobb. Leser Ian McEwans Atonement, og prøver å tenke litt i retning av høstens jobber. I forbindelse med valgkampen skal jeg skrive en rapport for Universitetet i Oslo og Norsk Språkråd, som jeg sikkert skal blogge mye mer om senere, så jeg må begynne å tenke på vinkling og rammer for prosjektet. Da kommer det kanskje godt med at jeg korrekturleste valgkampprogrammet til SV i våres, methinks! I tillegg så ser det ut til at det kanskje blir litt å gjøre på Snowbook-prosjektet, pluss at jeg selvsagt håper vi endelig kommer igang med digitalutgivelse av skriftserien Sakprosa. Mye å gjøre blir det, med andre ord.

Fra august av vil jeg dessuten være Oslobasert igjen, og satser på å jobbe på spreng for å få råd til husleia i den dyre hovedstaden igjen. Har for øvrig slengt meg på Twitter, selv om jeg som vanlig er skeptisk til alle virtuelle samfunn. Tenkte det kunne være smart i forhold til å ha oversikt over valgkampens nye medier og slikt.

God sommer!

Seminar: Etikk på sakprosaplakaten

Forskningsmiljøet norsk sakprosa har laget seminar om sakprosa og etikk, og jeg er seminarsekretær. Det er morsomt, og ganske stressende. Nå er vi straks i mål, og jeg håper at så mange som mulig tar turen:

Tidspunkt: onsdag 10. juni
Sted: NFFs lokaler i Uranienborgveien 2 i Oslo
Påmelding må skje innen 5. juni kl 10.00 til gro.gangnaes[a]nffo.no eller 22 12 11 40

Informasjon og fullstendig program ligger ute på sakprosabloggen.

Etikk og sakprosa

“Homofile kan, som psykisk utiklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt uføre.”

Dette skrev Nina Karin Monsen i boka Kampen om ekteskapet og barnet. I går fikk hun Fritt Ords pris – og 400 000 kroner. Nå har denne saken vært diskutert opp og ned og i mente den siste tiden, så jeg nøyer meg med å si at jeg synes det er forkastelig å belønne krenkende og ondskapsfulle utsagn med en pris for bruken av det frie ord. Denne saken handler ikke om ytringsfrihet – det er da vitterlig ingen som har forsøkt å kneble Monsen! Den handler om at mobbing ikke er prisverdig.

Etikk og sakprosa er et spennende tema, og derfor skal vi i Forksningsmiljøet norsk sakprosa lage et seminar om nettopp dette. I går hadde vi møte i planleggingsgruppa, og jeg tror det kommer til å bli knall. Sånne tilfeller som Monsen-saken gjør at jeg tenker at det er  viktig at det settes fokus på etikkspørsmål framover. Når det gjelder sakprosa – som altså oppfattes som direkte ytringer om virkeligheten – er dette ekstra viktig, ettersom risikoen for at befolkningsgrupper og enkeltpersoner føler seg støtt og tråkket på er større. Informasjon om seminaret, som skal foregå på NFF i juni, kommer på sakprosabloggen etter hvert.

For øvrig jobber jeg med språkvask av et oversatt manus fra Tapir for tiden. Gøy å jobbe for et Trøndelagsbasert forlag, pluss at de er veldig hyggelige og greie der. Også ser jeg fram til et spennende forskningsprosjekt på Blindern til høsten – mer om det senere. I alle tilfeller ser det ut til at min egen lille økonomiske nestenkrise er avverget for denne gang. Så det er bare å sette i gang!

“Dårlig” “språk” velter tomme tønner?

Jeg sitter med en språkvask for Tapir forlag om dagen; denne gangen er det en essaysamling innenfor samfunnsgeografi. For det meste er det spennende og interessant lesing, men jeg må innrømme at det overrasker meg hvor dårlig enkelte høyt utdannede forskere er på tegnsetting og på kommunikative grep som kohesjon og koherens. Noen ganger leser jeg setninger to og tre ganger uten å forstå hva forfatteren vil fram til, og jeg griper meg i å undre på om de egentlig vet det selv. Det er synd at det er sånn, for all god forskning fortjener å bli presentert på en god måte. Når du leser en fagtekst og ikke tenker over språkvalg, språkbruk og tegnsetting, da er presentasjonen god, slik jeg ser det. Riktig språklige valg gjør tekstens innhold tilgjengelig for leserne. Hovedirritasjonsmomentet mitt i dag har vært at et par av disse samfunnsgeografene kaster anførselstegn  inn i teksten på de underligste steder. Jeg oppfatter det som vanvittig forstyrrende for lesingen. Eller burde jeg skrive: vanvittig “forstyrrende”? Derfor sender jeg herved et ærbødig, symbolsk bukk til Jens Bjørneboe som skrev morsomt og sant om bruk av anførselstegn i Frihetens øyeblikk. Les utdrag.

Og mens jeg er inne på dårlig språk må jeg nevne to formuleringer jeg fant i diskusjonsforumet på hest.no. Debattråden gjaldt prisen på versus verdien av en fjordhest som var til salgs, og den ene debattanten var svært oppgitt over:
“…at folk skyver alle fjordinger under en kam!”
Er dette en ny måte å strigle hester på kanskje? Jeg tror det var samme person som hevdet at:
“…man kan jo aldri få i både bøtte og spann.”
Festlig, festlig. Lurer på om den nevnte fjordingen har ren havre i posen, eller bare ti ugler i mosen på taket.

Jeg skal uansett ikke dømme boken før bjørnen er skutt – det gjør som kjent ingen sommer. På tide å jobbe.

A status report in April

I have just received some rather disappointing news. The Snowbook, on which I have been working as a writer  since the beginning of this year, has been postponed. Due to some uncertainty regarding the approach of the book, it probably won’t be finished until next year. Needless to say, this is quite a hassle for me, as I haven’t accepted many other jobs recently, thinking I’d be fully occupied with this until at least June. So I need to go assignment hunting quick snap to be able to bring home the bacon. I guess that’s life for the self-employed.

However, there is another, more cheerful, piece of news: I have moved to Brekstad. The move was made over Easter, and here I find myself in a flourish of spring, in a new house with a garden, with the smell of the sea and the sound of the gulls, and I really think it is quite wonderful. I have almost completed the furnishing of my office, which overlooks a playground, some snow-flecked mountains and three windmills – although I’m still missing a few of my dictionaries and my precious thesaurus. Next week I am heading into Oslo for a few meetings, and will hopefully also stumble across some more work very soon.

På marsj i mars

Mye interessant skjer på sakprosafronten i media for tiden. Debatten går om kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa til bibliotekene, og innleggene er samlet på sakprosabloggen. På samme sted kan man nå finne alle de tidligere utgitte artiklene i skriftserien Sakprosa. Denne skriftserien skal vi gi ut flere titler i dette året – de hadde vært på plass allerede hvis det ikke hadde vært for den evinnelige papirmølla! Noen ganger er det til å rive seg i håret av hvor lang tid ting tar.

Jeg har ikke tatt på meg noen jobber i det siste, fordi jeg forsøker å fokusere på snøboka og på å drive sakprosabloggen. Det gjelder å få gjort unna en del møtevirksomhet før jeg vender nesa nordvestover i påsken. Blant annet hadde jeg nylig et møte med snøekspert Nils Faarlund fra Norges Høgfjellsskole. Det var skikkelig bra! Han sitter på en masse informasjon om snø og byggeteknikker, i tillegg til at han har et snø-ordforråd jeg kommer til å ha nytte av. I tillegg var vi hjertens enige om at nøkkelen til å redde verden fra klimakrisa er å få folk ut i naturen slik at de opplever et personlig engasjement. Kjærlighet til naturen tror jeg er noe av det viktigste vi kan utvikle for å få folk til å forstå viktigheten av det som må skje på miljøfronten framover.

Og med det stikker jeg ut i skogen med bikkja!

Research trip to Dale in Sunnfjord

I went to Dale in Sunnfjord to build snow sculptures with the lovely people from Transplant. The snow sculpture workshop was part of the ongoing book project that I am involved in. Basically, the designer team Ralston & Bau are making a book about snow, and they have hired me to write it! I’m thrilled to be a part of this. After all, I enjoy playing in the snow almost as much as I enjoy writing (possibly even slightly more), so it really is the perfect combo! The book will be out sometime in autumn 2009, I think, and it’s being published by Artisan, which is a New York based publishing house. During the workshop in January, we finished 6 out of 25 projects. We had to drive all the way to Voss to find enough snow, but it was well worth it. Below you can see my very own little piece of snow land art, and a spectacular view caught from the car window as we drove over the mountain toward Voss.

I brought my laptop with me and got a little work done in the evenings. It never occurred to me before that there could be so many ways of describing snow. It can be the softest or the hardest thing in the world; it can be heaps of fun or just cold and tiring, and the light is constantly changing the way it looks. I’m having a great time playing with snow-language as well as with the actual snow. But you know that “fact” about how many words the eskimo have for snow? Whatever the number you’ve heard (I’ve been told it’s 50, 100 and 200…), it’s probably wrong. English and Norwegian have as many words for snow and contain equal possibilities for describing it. Just think about it: snow, sleet, powder, crystals, flakes; and don’t get me started on the Norwegian words: pudder, skare, kramsnø, nysnø…

As usual, I was the first person to wake up in the mornings, and had the solitary pleasure of watching the sun rise from behind the mountain ridge. At first the sky would be a dark purple, and the thick snow would look like molten lead that had been poured over the roofs of the cottages on the hillside. Then the colour would change via turquoise to a peachy pink and yellow, at which point the snow looked almost flourescent. It’s moments like those that make me remember why I live in this country.

Snowbook

Tomorrow I’m off to Dale in Sogn og Fjordane, on the west coast of Norway. It’s not a mid-week holiday, I shall be hard at work with the people at Ralston & Bau on the “Snowbook” – a project on which I shall say more later. For the moment I’ll simply say that I am writing the book, and this week probably also doing things with the snow. If we can find any, that is – weather reports show a disappointing lack of the white stuff.

***

I morgen bærer det avsted til Dale i Sogn og Fjordane. Nei, jeg skal ikke på ferie midt i uka, jeg skal på jobb med folka fra Ralston & Bau. Jeg er involvert som tekstforfatter i et bokprosjekt om a bygge ting av snø som jeg ikke skal si så mye mer om riktig ennå. Denne uka skal jeg jobbe med tekster og forhåpentligvis også med snø – hvis vi kan finne noe. Værvarselet spår snøfrie fjell ved Sunnfjord, så vi må visstnok ut og lete etter den.

Two recommended fictions

I have just finished reading Khaled Hosseini’s The Kite Runner, the title of which has been on everybody’s lips this winter. It is set in Afghanistan before and after the Soviet invasion and the Taliban. Besides being a great – and quite disturbing – read, this novel is full of treats for those fascinated by language. Hosseini writes in American English, having lived most of his life in America, but the book is still full of Farsi words – for things that are hard to translate and sometimes just to get the feeling of what it would have sounded like in an authentic situation. Texts like this always make me wonder how one would convincingly make it into a film. I sometimes think that film as a medium can be rather limited compared to literature. The dialogue in the book, despite being written in English, is obviously meant to be a representation of dialogue in Farsi, and as a reader I can imagine that the characters are speaking a language I don’t understand. In the film – which I haven’t seen – I suppose they must have put most or all of the dialogue into English, in which case it might appear rather superficial, I fear. Espescially as key parts of the book is about children who wouldn’t have spoken English at all – and certainly not to each other. “For you, a thousand times over!” Surely, you can’t have an eleven year old kid shout that in English?

Speaking of wonderful language in fiction, I would like to recommend Jonathan Safran Foer’s novel Everything is Illuminated, especially to anyone who has ever taught or worked hard to learn a foreign language. Most of the novel is narrated by Alexander Perchov, a Ukrainian who has studied English at university. His English is one of the elements that make the story so incredibly real, hillarious, confusing and sad. He writes with grammatical perfection, and with an active vocabulary that makes beginners of most of us – it is just that most of the time he’s not actually making sense in the context. It got me thinking about how we learn languages in school, and what it really takes to be a fluent speaker. There is such a huge difference between the production of grammatical sentences and communication. Anyway the book can be found in its entirety at Google Books.

2008

Før jeg begynner å skrive innlegg om hva jeg jobber med nå, tenkte jeg å fortelle litt om hva jeg gjorde i 2008. Jeg jobbet bare de siste seks månedene av fjoråret, ettersom de seks første gikk med til innspurt i skrivingen av min masteroppgave. Studentavisa Universitas intervjuet meg om arbeidet i artikkelen “Å lese steder som tekst”. Jeg leverte i mai, og var veldig fornøyd med oppgaven. Det var berusende å gå strake veien fra trykkeriet til vinmonopolet og investere en del av min aller siste studielånsutbetalig i en flaske champagne.

Jeg hadde jobbet som korrekturleser, språkvasker og oversetter for både Gyldendal, CappelenDamm og Dinamo forlag ved siden studiene tidligere, og i sommer trappet jeg opp jobbingen igjen. Etter en kort periode med kvaler da jeg ble tilbudt en administrativ kontorjobb, bestemte jeg meg for at jeg heller vil leve av det jeg virkelig trives med: å lese og skrive, å jobbe med språk, å skape kommunikasjon som fungerer godt.

Så hva har jeg egentlig drevet med? Jo, det har blitt veldig mye forskjellig. Alt fra å oversette det som skal bli doktoravhandlingen til samfunnsviter Erling Dokk Holm til engelsk, til å transkribere intervjuer for et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo. Jeg har også gjort språkvask og lest mye korrektur for flere ulike forlag; og det er bestandig artig når titler jeg har jobbet med ender opp på bestselgerlistene, sånn som Snåsamannen og Max Manus. En bok jeg personlig fikk veldig mye ut av å språkvaske var den norske oversettelsen av Lawrence Wrights The Looming Tower. På norsk ble den hetende De mektige tårn, men jeg er ikke sikker på om den er ute i bokhandlene.

De siste to årene har jeg også jobbet litt ved Universitetet i Oslo. Jeg er ansatt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men er i praksis assistent for verdens eneste sakprosaprofessor, Johan L. Tønnesson. Hva som skjer i sakprosamiljøet kan man lese om på sakprosabloggen.

I året som kommer er det mye spennende på trappene. Jeg skal skrive bok for designteamet Ralston & Bau (mer om det i et senere innlegg), og jeg skal flytte ut av hovedstaden. Jeg fortsetter å ta korrekturer, oversettelser, skrivejobber og vasker fra mitt nye tilholdssted på Brekstad i Sør-Trøndelag fra april, og fram til det er det nok å henge fingrene i: akkurat nå leser jeg korrektur for Dinamo forlag og for Cappelen Damm, og skal snart gå løs på et nytt kapittel med oversettelse.

***

Before I start posting anything on what I’m working with right now, I thought I would write a little about what I did in 2008. I only worked the last six months of last year, as the first half was spent finishing my degree – writing my MA thesis. Because I studied Norwegian texts, I had to write the thesis in Norwegian, but I do plan to translate it one of these days. I handed in in May, and was very pleased with my paper. It was quite intoxicating to head straight from the printers’ and off to invest part of my final student loan payment in a bottle of champagne.

Previously, I had worked for various major Norwegian publishing houses – doing editing, proof-reading and translation – to support my studies. In the summer of 2008 I started to increase the work. After a short spell of ambivalence, when I was offered an administrative office job, I decided that I want to make a living doing what I thoroughly enjoy and am good at: reading and writing, working with language, creating communication that really works.

So what have I been up to? Actually, a number of very different things: everything from translating what will be the PhD thesis of social scientist Erling Dokk Holm into English, to transcribing interviews for a research project at the University of Oslo. I have also done plenty of editing jobs and proof-readings for various publishers; and it is always fun when titles I have worked with crop up on the best-sellers lists, such as Snåsamannen and Max Manus. One book that I personally got a lot out of editing was the Norwegian translation of Lawrence Wright’s The Looming Tower – very thought-provoking stuff.

For the past two years I have been working part time at the University of Oslo. I am actually employed by the Norwegian Non-Fiction Writers and Translators Association, but in effect I am the assistant of the world’s only professor of non-fictional prose, Johan L. Tønnesson. Among other tasks, I am in charge of the research community’s blog.

This year I have a lot of exciting prospects. I’m writing a book for a team of designers called Ralston & Bau (more on this in a later post), and I am leaving Oslo. From April and on I shall keep doing translation, writing, editing and proof-reading from my new location in Brekstad, Sør-Trøndelag. Until then I should have plenty to be getting on with: just now I am reading for Dinamo publishing house and also for CappelenDamm, and I have just received a new chapter for translation.